Over flere år brukte jeg briller. Jeg hadde flere par, ja til og med solbriller hadde jeg. Heller ikke linser fikk være uprøvd, jeg øste ut tusenvis av kroner på disse såkalte hjelpemidlene. Helt til jeg en dag våknet opp og innså hva jeg gjorde mot meg selv. Jeg var avhengig.
Jeg har oppdaget at dårlig syn ikke er en sykdom, og at briller derfor ikke har noen verdi. Det var selvfølgelig en lang vei å gå, med knall og fall, kaffesøl og knust servise, men så snart jeg ble vant til det fikk jeg et mye bedre liv uten brillene. Nå må bare resten av verden følge mitt eksempel, og ikke minst må staten ta et oppgjør med disse optikerene som deler ut briller til alle og enhver. Over en million nordmenn er avhengige av briller! Det er fullstendig unødvendig, vi må bare innse at vi ikke alle er like. Om folk velger å gå i veikanten når jeg kommer kjørende, så er faktisk ikke det mitt problem. Fortau er oppfunnet...
Dette er selvfølgelig bare tull, for alle forstår jo at om man bruker briller er det fordi man trenger det. Ja, man er avhengig. På samme måte som en lam er avhengig av rullestol, en med benbrudd er avhengig av krykker og en kreftsyk er avhengig av cellegift. Ingen vil vel finne på å misbruke disse tingene? Det er ikke akkurat en positiv opplevelse, spesielt ikke om man mangler et reelt behov. Sett briller på en med friske øyne, og han vil snuble hvert tredje minutt. Men det pågår faktisk en lignende kampanje, startet av en eksnarkoman som har sett lyset og vil omskape verden i sitt bilde. Angst og depresjon er ikke sykdommer, så medisiner mot disse er dermed ikke medisiner, men rusmidler.
Det stemmer nok at når en frisk person tar disse medikamentene oppleves en rus som lysner dagen og fjerner mange av utfordringene, ihvertfall midlertidig. Problemet er at medisinene ikke er beregnet på friske personer! De er beregnet på de som ligger krøllet sammen på gulvet og gråter, de som gjemmer seg i skapet fordi verden er for stor, de som hyperventilerer fordi telefonen kanskje kan komme til å ringe, de som ikke kan gå på butikken fordi det er fremmede der og de som ikke orker å leve lenger fordi livet er et eneste sort hull. De trenger disse medisinene for å komme gjennom den neste dagen, timen, minuttet.
Selv har jeg heldigvis aldri hatt behov for noe av dette, livet mitt er ikke sånn. Men jeg har vært "avhengig" av piller. Etter en bilulykke for noen år siden var jeg en periode avhengig av medisiner som fikk meg til å kaste opp og miste håret. Jeg fikk ingen rusfølelse, jeg ble ikke lykkeligere, men jeg klarte ved pillenes hjelp å være sammen med familien, og å gå på do på egenhånd. Det var verdifullt for meg.
Jeg blir fryktelig provosert av denne ikke-navngitte personen som respekterer andre mennesker så lite. Selv om han var svak og falt for fristelsen til å ta det som ikke var for ham, er det av stor verdi for de som har det reelle behovet. Greit at han slet med angst når han ikke fikk den daglige dosen sin, på folkespråk kalles det fylleangst. Greit at det er en psykisk avhengighet, det er beregnet på en psykisk lidelse. Greit at han ble frisk av å kutte ut pillene, ta fra en frisk mann krykkene så kan han alikevel gå. IKKE greit at han stempler alle med behov for medikamentell hjelp som misbrukere, all bruk er ikke misbruk!
God Jul.
